DEL I 
GENERELL BESKRIVELSE

BESKRIVELSE
Baltebøl er en gård i Åsnes kommune, som ligger midt i Solør i Hedmark fylke. Kommunen strekker seg på begge sider av Glomma, nesten midt mellom Elverum og Kongsvinger.

Gården ligger fint til i åshellingen øst for elva Flisa, omkring tre kilometer fra Flisa sentrum. I bakgrunnen ruver Basshammerberget. Berget har gitt navnet til hele grenda der Baltebøl ligger.

BASSHAMMERGRENDA
Basshammergrenda er eldgammel og består av gårdene Baltebøl, Isaksætre, Syversætre, Jonsætre, Svesetre, og Knappum. Etter alt å dømme har alle gårdene opprinnelig vært én gård. I Åsnes-boka står det at Isaksætre sannsynligvis er den eldste gården i Basshammergrenda. Man mener da at Baltebøl kan være ryddet av en av sønnene på Isaksætre, og at gården da er den nest eldste i grenda.

Bygdehistorikeren Guttorm Rustad, som forøvrig bodde på Svesetre, mente derimot at det må være Baltebøl som er den eldste gården. Denne antagelsen sannsynliggjøres om en ser litt på navnet til gården:

Baltebøls opprinnelige navn var Baltabøl. En er ikke helt enige i opprinnelsen av navnet. Noen mener at Baltebøl betyr bjørnens hi, da balte kommer fra det gammelnorske ordet balti, som kan bety bjørn, og bøl (bol) som blant annet betyr hi. 

Den andre teorien går ut på at Baltebøl betyr baltes bolig. Balte er et gammelt mannsnavn som ble mye brukt i mellomalderen, og bøl kommer av det oldnorske bæler eller bæle, som betyr bolig eller gård. Bæle har så gjennom tidene forandret seg til bøl. Denne siste teorien synes for oss å være den mest sannsynlige, da balte ikke er noen vanlig betegnelse for bjørn i Solør.

I følge Eivind Vågslids bok ’Stadnamntydingar II’ har endelsen –bol/-bøl en videre betydning enn den som tidligere er blitt nevnt. Han sier at –bol ble brukt der det var mer enn ett bosted på samme gård. Ut i fra dette må en regne med at Baltebøl opprinnelig var hovedsetet. Denne teorien forsterkes vel også ved at biskop Eystein har den nevnt i sin jordebok.

Det er også fastslått at de fleste gårdene med endelsen –bøl ble ryddet helt tilbake i vikingtiden. En kan da gå ut i fra at det da ble bygd i øvre Solør. Det var mest nede ved elven og på østsiden det bodde folk.

En kan sannsynligvis regne med at gården ble oppdelt på 12-1300-tallet, men Baltebøl beholdt sin gamle posisjon, nå som hovedgård. De nye gårdene fikk navn med endingen –setre fra seter. En er ikke enige i hva denne endelsen kommer av, men det kan fastslås med sikkerhet at det ikke er ordet ’en seter’ som er opprinnelsen. Det er helt usannsynlig at disse gårdene skal ha blitt brukt som seter, da det ikke lå noen hovedgård så langt unna at det var naturlig med seter i Basshammergrenda.

Ordet seter har fra gammelt betydningen høytliggende strandlinje, og det er mye mulig det er herifra endelsen kommer. En kan imidlertid heller ikke utelukke at det stammer i fra ordet settr, som betyr å sette seg ned, bo. Settr har så gjennom tidene fått føyd til en e, og blitt setre.

I dag skriver tre av gårdene –sætre, men det er ingen logisk forklaring på hvorfor dette har skjedd, hvis det da ikke skriver seg fra dialekten.

Isaksætre, Syversætre (Sjursætre) og Jonsætre har fått navnet etter oppsitterne på gården. Derimot antas forstavelsen på gården Svesetre å komme fra det gammelnorske ordet svida (sve), hvilket vil si at gården ble ryddet ved brenning.

Det ikke godt å si noe nøyaktig om når gårdsnavnene begynte å bli tatt i bruk. I følge matrikkelen av 1838 fikk gårdene i Basshammargrenda følgende gårdsnummer: Svesetre nummer 104, Jonsætre nummer 105, Syversætre 106, Isaksætre 107 og Baltebøl nummer 108.

Baltebøl var i middelalderen kirkegods, men gikk etter reformasjonen over til å bli krongods. Gården er nevnt i skatteregisteret fra 1577. I 1594 var den oppført sammen med de andre gårdene i Basshammargrenda. Jonsætre, Syversætre og Isaksætre stod da som fullgårder, mens Baltebøl var halvgård og Svesetre var fjerdinggård. Med fullgård er ment gårder på størrelsen 40-70 dekar og med 12-40 kuer. Halvgård ble også ofte kalt einvirkesgårder fordi det trengtes bare én på bruket, som var på 20-30 dekar og 7-8 kuer. Fjerdinggårdene var da mindre enn dette.

TUNET OG HUSENE PÅ GÅRDEN
Baltebøl går ble i 1966 kjøpt av nåværende eier, Anders Holtet. Gården var, da han overtok den, på 150 dekar dyrket jord og 200 dekar med produktiv skog.

All jorda ligger samlet omkring husene på gården. Disse er bygd rundt et tun, slik at dette danner et rektangel. Tunet blir delt av to veier som danner et lite kryss midt på.

Vi vil nå ta for oss husene på gården og beskrive disse:

VÅNINGSHUSET
som står på gården i dag ble ferdig i 1973. Det står på nøyaktig samme sted som det gamle som ble revet sommeren 1971. Det gamle våningshuset ble bygd i 1912. Det ble da bygd på en gammel tømmerbygning som skal ha vært over 20 meter lang. Grunnflata på det gamle våningshuset, så vel som det nye, var på ca 175 m2. Det gamle huset var bygd i 2 ½ etasje, og var nok et ekstra staslig hus da det var nytt. Det forfalt dessverre raskt, og selv om det ble utleid helt til det ble revet, fant nåværende eier det i for dårlig stand endog til oppussing. Det ble således revet, og et nytt ble bygd. Dette er i én etasje.

DRENGESTUA
er svært gammel, uten at vi med sikkerhet kan angi noe bestemt årstall. Den skal opprinnelig ha stått på gården Jonsætre, og har også stått på gården Isaksætre før den fikk sin endelige plass på Baltebøl. Den er satt opp i tømmer, og er 82 m2 stor i grunnflate, med 1 ½ etasje. I det rommet som en må anta var kjøkken (bakerstue) er det en stor bakerovn. Den er av størrelse to meter lang, halvannen meter bred og 1,7 meter høy, og det skal etter sigende ha blitt stekt opp til 26 brød om gangen. Sommeren 1991 ble drengestua pusset opp for å leies ut som hybel og for å tjene som kontor. 

STABBUR I
er satt opp av Syver Isaksætre i 1878. Det er et stort og flott stabbur, ca 68 m2 i grunnflate, og med 2 ½ etasje. I tillegg har det kjeller. Det er således bygd på en grunnmur av kjempestore steiner. Stabburet har også et klokketårn, men selve matklokka er dessverre blitt solgt. Dette stabburet blir i dag brukt som oppbevaringsplass. Men ble tidligere brukt som matlager, med kjølerom for melk i kjelleren.

STABBUR II
ble satt opp samtidig som stabbur I, men det var på lang nær så stort som det. Dette hadde også  2 ½ etasje, men mindre i grunnflate, ca 48 m2. Dette stabburet stod på påler og var et kornstabbur. Det ble i 1983 revet, for så å flyttes til Sverige der den i dag blir brukt som feriehus.

DRIFTSBYGNINGEN
som stod på gården før var 67 meter lang med en fløy i hver ende. Totalt var den på 1035 m2 i grunnflate. Det var inngang med låvebru i hver fløy. Under den eldste delen av låven var det en gammel steinkjeller. Den var opptil i 1960-årene brukt som lagerplass for poteter og grønnsaker. Under fjøset, som var bygd i 1871,  var det to møkkakjellere, den ene på 105 m2, og den andre på 50 m2. De er bygd opp av digre steinblokker med bueformede hvelv. I løpet av våren og sommeren 1974 ble de ryddet og betongsprøytet, og tatt i bruk som potetlager.

I 1974 ble det også startet planlegging av en ny låve. Den ble bygd oppå den gamle grunnmuren, over de to møkkakjellerene , slik at de fremdeles er brukbare. I 1975 stod den nye delen av låven ferdig og den var på 400 m2.

I 1979 ble det imidlertid igjen aktuelt å bygge på låven. 326 m2 ble bygd nytt, og det stod ferdig i 1980. Dette ble bygd over den gamle potetkjelleren og den er bevart i samme stand som den var før. Den eldste delen av låven ble nå revet, og i den nyeste delen ble det installert en korntørke.

Siste gang det har vært behov for å bygge på låven var i 1989. Dette tilbygget var på ca 200 m2, og blir i dag i hovedsak benyttet som verkstedplass.

VEDSKJUL
som stod ved siden av drengestua. Det ble revet omkring 1947, sammen med en utedo som stod i tilknytning til skjulet.

SMIE
som hørte til gården. Den lå ikke på selve tunet, men stod i skogkanten rett ovenfor gården.

GARASJE
som ble satt opp under 2. verdenskrig oppe i bakken mot skogen, bak gården. Dette høres kanskje bakvendt ut, men i den tiden var det jo biler med generator i bruk. Garasjen ble bygd der for at en ved hjelp av nedoverbakken lettere skulle få starte bilen. Huset var imidlertid lite solid, og ble revet igjen i 1973.

DE FORSKJELLIGE EIERNE PÅ BALTEBØL
Vi har for det meste brukt Åsnes-boka til hjelp for å finne ut hvem som har eid Baltebøl opp gjennom tidene.

Det første stedet en har funnet noe om gården er i biskop Eysteins jordebok.

Den Raude Boka, eller biskop Eysteins jordebok, er skrevet av Eystein Aslakson som levde fra 1337 til 1407. Han var biskop i Oslo. Under sine årlig visitasreiser samlet ham materiale til en fullstendig jordebok over kirkegodset.

Fra den 9. februar 1394, under Hof kirke, står det: ”Baltebøle halfua jordena h. m. boll gaf Ingibiolgh a Sætrom ok annat halft m. boll gaf bonde hennar Eriker.”

I øvre Solør Alminnelige historie er det oversatt slik: ”Ingeborg på sætre og Erik, hennes husbond har hver gitt ½ markebol i Baltebøl.”

Etter 1394 har vi ikke funnet noe om eierne på Baltebøl før år 1594.

TIDEN FRA 1549-1810
Oppsitterne på Baltebøl i 1594 var Anders, Haagen, Halvor og Tore Baltebøl. De tre siste var i 1611 oppført som leilendinger. 1 1667 var Hof prestebol oppført som eier, og gården var fremdeles benefisert gods i 1723. Imidlertid var det Mikkel Markussen Baltebøl som bodde der, og i 1720 ble det skriftet mellom hans kone og sønnen hans, slik at Ole Mikkelsen Baltebøl overtok selve gården. I 1730 ble det skriftet etter ham igjen. Nils Olsen ble nå eier. Han var forholdsvis ung da han overtok gården. Det ble skriftet etter ham i 1764. Da begge hans sønner var døde ble det datteren, Marie Olsdatter, og hennes mann Johannes Evensen Baltebøl som fikk gården.

TIDEN FRA 1810-1866
Da Johannes Evensen Baltebøl døde i 1810 ble det sokneprest Andreas Fredrik Weidemann som overtok Baltebøl. Han var forøvrig den siste soknepresten før Åsnes og Våler ved resolusjon av 12. juli 1848 ble skilt fra Hof som egne sogn. I følge tinglysning den 30. oktober 1810 bygslet han gården bort til lensmann Hans Jakob Erdmann og hans hustru. Lensmann Erdmann døde i 1825, og prokurator Johan Hermann Poppe fikk festebrev på Baltebøl 07. november 1837. Poppe stod også som eier i matrikkelen fra 1838, men skjøtet ble ikke tinglyst før 05. september 1845.

TIDEN FRA 1866-1900
I 1866 skiftet gården eier igjen, Syver Isaksætre tok nå over, men han bortforpaktet gården til lensmann Theodor Ring. På slutten av 1800-årene ble blant annet Baltebøl overtatt av et Interesseselskap, og herifra kjøpte Theodor Holtet den i 1900. 

TIDEN FRA 1900-
Theodor Holtet eide alle Basshammergårdene så nær som Syversætre. Han var da gift med Milla F. Langmoen. De skilte imidlertid lag, og Milla Holtet fikk da velge hvilke gårder hun ville ha. Hun valgte Baltebøl og Isaksætre, og flyttet til Baltebøl sammen med sin eldste sønn, Martinius. Denne kjøpte gården i 1912 og drev den helt til 1966, da han sønnesønn, Anders Holtet, kjøpte den. Høsten 2007 kjøpte Anders sin sønn Anstein gården og tok over driften sammen med sin familie.

SKOGEN OG ”UTMARKSOMRÅDER” 

De utmarksområder som tilhører, eller har tilhørt Baltebøl, er egentlig ikke av så voldsomme dimensjoner. Det dreier seg, foruten skogen, om Gammelsetra og deler av Lossmyra.

SKOGEN 
Hele området østover til Kjellåsen og Butteråsen og Trangenområdet, har fra gammel tid tilhørt Basshammergårdene. Basshammerskogen var i følge tinglysning av 27. februar 1782 fredet.

Fram til 1790 var skogen sameie for alle gårdene i Basshammergrenda. Den ble da brukt mest til hamn-, jakt- og fiskerett. Fra 1790 ble trevirket så verdifullt at det ble enighet om å dele skogen. Dette ble gjort i 1791.

Teigdelinga fra 1791 gjelder den dag i dag, selv om teigene ikke tilhører de samme gårdene nå som da. Teigene ble bestemt slik at det skulle være to målinger; tre målinger i fremste måling, og fire målinger i østre måling.

Eiendommene ble delt slik til det 19. århundre, da noen spekulasjonsaffærer gjorde slutt på rikdommen.

I 1866 var det til Baltebøl 4738 dekar skog som hadde årsverdi på 340 spesidaler. Eiendommen skiftet eier mange ganger i de følgende år, og i 1900 overtok Theodor Holtet gården. Han eide i tillegg alle de andre gårdene i Basshammeren, så nær som Syversætre. I 1906 solgte han 67000 dekar med skog til kommunen til en pris av 6 kroner per dekar. Dette var forøvrig den første skogen Åsnes kommune kjøpte. Theodor Holtet hadde imidlertid mange slags forretninger på gang. Ikke alle ga like stor avkastning, og eiendommens størrelse sank betraktelig.

I 1945 var det bare igjen 80 dekar med skog tilhørende Baltebøl. Sønnen til Theodor Holtet, Martinius, hadde nå overtatt gården. Han ga i 1948 bort 5 dekar av skogen til hvert av sine barn, slik at omlag 30 dekar ble borte. I tillegg fikk en av hans sønnesønner senere kjøpe cirka 20 dekar som i dag er oppdyrket. Han solgte også ca 40 da. til sin bror Thomas som tilleggsjord.(Tranefløyen).

Imidlertid byttet han i 1950-åra bort 36 dekar hamn og annen hamnerett mot skog på begge sider av Lossmyra, slik at en i dag regner at det til Baltebøl hører 200 dekar med skog. Skogsdriften falt forholdsvis enkel. Terrenget er ikke så veldig kupert, og i og med at myra frøs til vintertid, kunne en bare krysse den. Når først myra var passert var ikke veien ned til elva lang. Tømmerveien skrådde over jordene og fulgte en liten dal ned til elva Flisaelva.

GAMMELSETRA
Setra er gammel og bestod av flere voller, ikke alle tilhørte Baltebøl. Gammerlsetra er nevnt i 1661. Det var da seks setervoller, hvorav gården Syversætre og gården Sparby i Hof hadde to hver, mens gårdene Jonsætre og Baltebøl hadde en hver. Vollene har senere fulgt gårdene.

Theodor Holtet eide det som hadde bruksnummer 13 av Gammelsetra, der hvor husene står. I 1913 solgte han den til sønnen Martinius Holtet og Ole Bråten. Sistnevnte solgte imidlertid sin del i 1927. Johanne Holtet A/S (kona til Martinius Holtet) stod som eier fra 1932, og slik kom Gammelsetra i Baltebøls besittelse igjen.

Da Martinius Holtet i 1966 solgte Baltebøl til sønnesønnen Anders Holtet ble Gammelsetra solgt til en sønn av Martinius Holtet, Trygve Holtet. Da var eiendommen på omlag 40 dekar dyrket jord og 90 dekar med skog.

Til Gammelsetra hørte fra gammelt av havnerett i Basshammerskogene, men Martinius Holtet byttet den bort mot skog.

Vinterveien over tolvmilsskogen, som blir nærmere omtalt senere, gikk ved Gammelsetra på isen på elva Flisa. Under Sjuårskrigen (1563-70) ble det beordret at det skulle bygges en hindring av tømmer, bar og snø for å stoppe svenskene her. I 1567 kom også svenskenes hovedstyrke. Det ble et lite oppgjør ved Gammelsetra, men svenskene kjente godt til ’hinderet’ som var bygd. De trakk seg tilbake og ventet på vårflom som ’ryddet opp’ i hindringene, og så kunne svenskene bare fortsette videre.

Også under ”Krabbefeiden” i 1657 var det vakthold ved Gammelsetra, og det er nevnt som spesielt godt.

LOSSMYRA
Nordøst for selve Baltebøl ligger Lossmyra som er omkring to kvadratkilometer stor, og ligger på en høyde av omkring 195 meter over havet. Skogen tilhørende Baltebøl grenser fra to sider til myra, og en del av myra tilhører da også gården.

HISTORISKE FORHOLD SOM HAR HATT BETYDNING FOR GÅRDEN

Gården har på grunn av sin beliggenhet vært et sentrum i eldre tider. I følge Kolbein Helstad, i boken ” Et gløtt bakover skulderen”, gikk pilgrimsveien til Nidaros over Kongshaug i Grue, og Baltebøl i Åsnes. Gården var også et møtested for folk som reiste mellom Norge og Sverige, på grunn av at veien over grenseskogen før i tiden kom ned ved Baltebøl. Gården ble derfor også et naturlig sentrum i forbindelse med de stadige grensefeidene.

TOLVMILSSKOGEN
Tolvmilsskogen er navnet på skogsområdet som strakte seg fra Dalbyområdet i Värmland, gjennom Flisadalen og ned til Glomma.

Skogen er blant annet nevnt under Hannibalsfeidens tid (1643-45). En nærmere beskrivelse av den får vi av generalmajor Georg Reichweins ”Kopibok”, som omfatter årene etter krigens slutt (1646-57), da han var sjef for Akerhusiske Infanteriregiment. Han redegjør for navnet og sier i en uttalelse fra 17. januar at svenskene, om de skulle trenge inn i Norge, først måtte masjere:

”Aff Suerrig offuer en schang 10 mil lang (en gammel norsk mil er 6 kilometer), til Eledalen som ehr et præstegield in Daecarlia och siden derfra till Norge offuer 12-mil.schaugen, som ehr effter hans naffn, 12 mil offuer: dj 6 ligger till Norge, dj andre 6 till Suerrig.”

VINTERVEIEN
Veien over Tolvmilsskogen er betegnet som den viktigste mellomriksvei, og den eneste som var noenlunde brukbar nor for Kongsvinger. Det var en vei ved Røros, men den var dårlig.

Veien er antakelig fra middelalderen. Den førte fra Medskogen – Midtskogen i Dalarne – noen kilometer fra grensen.

Om sommeren gikk den rundt sørenden av Vermundsjøen, om vinteren over sjøen. Den gikk så videre over Grasåsen, forbi Muslien og Alundbekken til Valby – Velta. Herfra fortsetter den mellom Kjellåsen og Butteråsen til Baltebøl. Om vinteren fulgte den her myrdraget (Lossmyra), om sommeren østskråningen av Bashammeren  (sommerveien). Veien hadde også andre, men mindre viktige grener, seks i alt. 

BALTEBØLS SKANSE
Ettersom veien over Tolvmilsskogen, som før nevnt, var av de beste mellomriksveier, var det naturlig at denne veien også ble benyttet i ufredstider. I begynnelsen var det ikke noe vakthold på veien, men etter at svenskene gjorde invasjon over Tolvmilsskogen under Sjuårskrigen (1557-64) uten å møte hindring, ble det i 1567 etablert bevoktning av veien i krigstid. Det ble også snart innsett at det var nødvendig med befestningsanlegg til støtte for vakten.

Under Kalmarkrigen (1611-13) var det derfor vakthold opprettet blant annet ved Baltebøl. I 1644 lå det et stort antall folk ved Baltebøl for å bevokte skansen. Skansen sorterte under Kongsvinger festnings militære kommandodistrikt. 

I fortellingen om Christian den femtes reiser i Norge i 1685, fortelles det at vedlikeholdet av skansen var dårlig, og at Baltebøls skanse var så og si ødelagt.

Før krigserklæringen til Elleveårskrigen (1709) ble det bestemt at veien over Tolvmilsskogen ved Flisa og Baltebøl skulle besettes. Det ble derfor i 1711 utlevert materialer til bygging av ’schartaquer’, det vil si primitive vakthytter, ved Baltebøl. Det avsluttende arbeidet ble utført i 1716-17.

Da bøndene ikke kunne skaffe de bord, dørbeslag osv. som trengtes, ble sakene kjøpt, og det ble lignet et beløp på gårdene med en ort per fullgård.

Det har ikke lyktes å finne noe spesielt om senere skansearbeid ved Baltebøl, men det er sannsynlig at det har vært foretatt en del vedlikeholdsarbeid i kritiske tider, da det har ligget vaktavdelinger ved anleggene.

Det er nå ingen rester etter Baltebøl skanse. Dette skyldes mye at skansen lå på et steinskjær, slik at det ikke var mulig å grave seg ned. Derfor ble skansen murt opp av stein. Ved siden av denne ’hovedskanse’ var det mange små befestninger ved myrkanten.

Det at gården lå like ved skansen har gjort at den, og nabogårdene som er nevnt tidligere, er blitt hard beskattet. Folk fra gårdene måtte til å begynne med holde vakt ved skansen. Senere ble det en hard belastning for dem å måtte ta imot og huse soldater (også leiesoldater). De måtte også besørge materiell og stille hester til rådighet. Vi vil komme inn på gårdens funksjoner i kommende hovedavsnitt.

 

DEL II
DE FORSKJELLIGE VIRKSOMHETER PÅ BALTEBØL

Baltebøl lå som kjent sentralt til på 16-1800-tallet. Etterhvert ble sentrum flyttet på den andre siden av Flisaelva, og Baltebøl ble i grunnen liggende mer isolert til. Dette rettet seg opp igjen i og med byggingen av Flissundet bru i 1923 og Libergfoss bru . I dag må en kunne si at gården ligger sentralt.

Veien på tvers over gården er nok av gammel opprinnelse. Denne ble i 1964 overtatt av fylket. Det tar også av en privat vei her. Det at det går en fylkesvei over gården innebærer slett ikke at det er noen stor trafikk over gården i dag, mot hva det antagelig var i forrige århundre, da det var stor virksomhet på gården.

Rettsprotokoll fra siste del av 1700-tallet viser at det ble drevet ulovlig brennevinssalg, salg av korn og hester til Sverige og lignende affærer.

Johannes Evensen Baltebøl som bodde på Baltebøl til 1810 lånte ut betydelige pengesummer, og drev med skogshandel og tømmersalg. I hans tid var det marked på Baltebøl.

MARKED
Det var alminnelig i Solør at folk lå på sentrene om sommeren. Her ble det av karfolkene drevet jerutvinning fra myrene, og kvinnene drev husflid ved siden av seterstellet. Husflidvarene ble solgt på Baltebølsmarkedet. Dette var et lite marked som ble holdt i midten av mars hvert år i tiden før omkring 1800. Det var naturlig at markedet ble holdt nettopp her, på grunn av veien over Tolvmilsskogen.

I sin ”Topografisk Statistisk Beskrivelse over Kongeriget Norge” fra 1820 sier Jens Kraft at blant de viktigste gårdene i Åsnes sogn er: ”Baltebøl, No.88, beneficeret Præstebolet af Skyld, hvor det saakaldte Baltebøl-, eller Basshammer-Marked holdes, der ikke er noget priviligeret eller offentlig Marked, men bestaar kun deri, at nogle af de kjøbmænd, som have været paa Grindset-Marked, inoglere sig paa Hjemveien paa nogle af Gardene i denne Egn, og der søge Afsætning for de Varer som de have bragt tilbake fra hiint.”

Markedet på Baltebøl ble holdt hvert år, helt til det opphørte i 1830.

FENGSEL
Det har også vært fengsel på gården. Dette har naturlig tilknytning til skansen, slik at det for det meste var soldater som hadde forbrutt seg som ble fengslet her. Fanger som ble tatt i forbindelse med grensefeidene hadde også et midlertidig opphold i fengselet på Baltebøl.

Det blir også fortalt at under 1. verdenskrig ble det ene stabburet på gården brukt til midlertidig oppholdssted for fanger som skulle transporteres videre til Kongsvinger. Dette er opplysninger som vi bare har fått muntlig, vi har ikke kunnet finne det nedskrevet noe sted.

MEIERI
Under det ene stabburet er det en melkekjeller. Her ble det i eldre tider drevet meieri. Produkter ble kjøpt inn fra gårdene omkring og fordelt her. Det finnes enda rester etter store vannkummer som ble brukt for at melken skulle holde seg kald.

HUMLEHAGER
Gjennom det 18. århundre var Solør kjent for sin store humleavl, og humlen var her en ikke ubetydelig salgsvare.

På tunet og rundt våningshuset på Baltebøl var det stor plen, og her ble det dyrket humle. Humlehagene, som de fleste storgårder hadde fra det 17. århundre, var kongelig påbud. Andre vekster enn humle var det knapt i hagene til å begynne med.

REVEGÅRD
Martinius Holtet drev før krigen en tid en revegård. Han hadde revegården sammen med to andre. Antagelig var det ikke noe særlig å vinne på sølvrevsavelen. I alle fall pågikk denne virksomheten bare i noen få år.

GRUSTAK
På gården lå det et grustak hvor det tidligere også var et pukkverk. Herifra ble det tatt grus, blant annet i forbindelse med byggingen av Arneberg bru over Glomma i 1926. Det ble opprinnelig drevet privat, men kommunen leide det for å få grus til veibygging. Det ble tegnet tre kontrakter på dette, men aldri skrevet noe skjøte, slik at når kommunen ikke trengte noe grus lenger falt det tilbake til gården. Det er blitt regnet ut at det alt i alt er tatt omlag 30.000 m3 med grus fra dette grustaket.

Nåværende eier har skjøvet igjen grustaket, da han ikke brukte det. Det gikk imidlertid ikke an å skyve igjen hele grustaket, da det er en brønn der. Tidligere ble denne brønnen bare brukt som supplement til en kaldvannskilde, hvorfra vannet ble ført til gården i ledninger. Dette ble muliggjort på grunn av naturlig fall. I 1949 ble det imidlertid laget et skikkelig vannanlegg som er blitt utbedret etterhvert.

Det har også vært et steinbrott i forbindelse med gården, men vi velger i stedet å ta det med under det tredje hovedavsnittet som vi har kalt geologi.

DEL III
GEOLOGI

JORDSMONN
Den siste istida varte fra ca. 70.000 år siden til ca. 10.000 år siden. Tykkelsen på isen som dekket landet varierte fra omlag to til tre hundre meter i høyfjellet, til ca to til tre tusen meter i lavlandet. De tunge ismassene presset landet ned. Slik ble blant annet fordypningen vi finner ved Mjøsa dannet, og det antas at ”Glommdalen” ble dannet på samme måten.

For ca. 10.000 år siden ble klimaet mildere, og innlandsisen smeltet og trakk seg tilbake. Det ble da dannet et lag med morenemateriale over grunnfjellet i kløfta som utgjør ”Glommdalen”.

I innlandet smeltet de høyeste fjellpartiene fri før isen ble borte i lavlandet. Noen steder førte dette til at det ble dannet store, bredemte sjøer. En slik sjø ble det etter all sannsynlighet også dannet i ”Glommdalen”. Dette kan en si ut i fra at en ved Kongsvinger finner en morene som tyder på at isen har hatt demning her, og som ytterligere forklaring nevnes at en somme steder finner et lag med leire oppå det tidligere omtalte morenelaget. Dette leirlaget er finkornet material, som smeltevannet fra breene førte med seg ut i de bredemte sjøene, og som ble avsatt på bunnen av disse. Noe av leiren skyldes også at havet stod helt inn hit før landhevingen. Etter hvert som islaget, som laget demning for sjøene, smeltet på grunn av det stdig mildere klimaet ble isdemningen svakere og svakere. Sjøene rant til slutt ut i havet, men leira og slammet ble liggende igjen som et lag over morenelaget. Dette skjedde for ca. 8.000 år siden. Senere har Glomma rent gjennom dalen og lagt igjen et sandlag fra 4 til 30 meter tykt. På Baltebøl har dette sandlaget en tykkelse på rundt 25 meter. Dette kan tydelig sees når en står nede på bredden av Flisaelva.

Over dette tykke sandlaget finner en så et lag med såkalt koppjord. Dette laget kan være opptil 1 meter tykt, men det på Baltebøl er mer eller mindre skyllet bort. Koppjorda er Sannsynligvis blitt til ved avsetning i stillestående eller svakt strømmende vann. Den synes å være ført nedover fra høytliggende områder i bergesidene til et lag oppå det opprinnelige sandlaget i dalbunnen.

Denne koppjorda er egentlig fattig på plantenæring og kjemisk sur, men da det er fin jord, vil den med tilstrekkelig gjødsling gi bra avlinger. Derfor er gammel dyrket koppjord ikke noe dårlig jordsmonn.

I tillegg til dette kan en fastslå at koppjorda, så som på Baltebøl, har fordeler som gjør den ekstra bra. For å forklare dette må en nevne ”svartsteinen” som en blant annet finner på Baltebøl. Denne steinen er jordbunnsmessig svært verdifull. Sigevann fra fjellet, støv og fine partikler derifra, som har blitt avleiret i århundrenes løp, har nøytralisert det verste av den naturlig surheten i koppjorda og beriket den med plantenæring.

Det som mest utmerker koppjorda, som er en type av mojord, er dens store vannkapasitet og gode kapillære ledningsevne, noe som gir store fordeler under tørkesommere. Jorda er med andre ord selvdrenerende og er lett å dyrke og drive.

Der koppjorda danner grasmark har den lett for å fryse opp, og den får en bulet ”koppet” overflate. Derav kommer navnet koppjord.

Glomma minsket i omfang etter hvert som smeltevannet fra isbreene avtok. Elva har gjennom årene funnet seg nye leier og har gravd seg ned. Slik har også Flisaelva, som kommer fra Elverum, arbeidet seg ned gjennom koppjordlaget og delvis gjennom sandlaget og danner et dalføre. Som tidligere nevnt kan en tydelig se disse lagene om en står ved Flissundet bru over Flisaelva.

STEINBROTTET
Geologisk hører Åsnes med til grunnfjellområdet øst for Oslofjorden (Østnorske grunnfjellområdet). Det strekker seg fra Iddefjorden i sør til Trysil i nord, og østover inn i Sverige. Selve urfjellet er gneis, men svære lag av denne er skrapt bort under istiden. Opp gjennom gneisen i Åsnes ble det stående igjen kupper, koller, åser og berg (f.eks. Kjølaberget, Basshammeren og Klokken) av svartstein. Denne svartsteinen blir i Åsnes kalt Åsnesgranitt. Dette er ikke det riktige navnet. Steinen heter egentlig hyperitt og er en type av dypbergarten gabbro.

Denne typen er spesielt tung i egenvekt. Den er finkornet og er vanskelig å bryte, da den ofte blir fillete på grunn av vanskelige kløvingsretninger. Steinen har såkalt hyperittstruktur (trekantete struktur). Med dette menes at feltspaten i bergarten er utviklet i tynne tavler eller lister som ligger på kryss og tvers med mørke pyroksenmineraler som mellommasse. Steinen er kvartsfri.

Åsnesgranitten er sjelden, og den er svært kostbar og utvinne. Steinen blir brukt til gravstøtter og fasadestein. Den blir eksportert særlig til Amerika og Japan.

HISTORIE
Den første i Åsnes som fant på at en kunne bruke denne steinen var Guttorm Syversætre. Han fikk tak i svenske fagfolk og begynte den første industri av steinen. Syversætre fikk i stand et sliperi ved Lisarusfossen. Sliperiet hadde mange brott for å utvinne steinen. Et av disse brottene er ovenfor selve gården Baltebøl. Steinsliperiet måtte ha kraft, og det ble derfor bygd et kraftverk. Dette var det første kraftverket som ble bygd på landsbygda i Norge. Dette brant imidlertid ned i 1922-23, og ble bygd opp senere.